Til NTNUs hovedside

Natur, redskapsbruk og kropp
Ansvarlig: Rune Flikke og Knut Nustad

 

Redskapsbruk ved fødsler
Liv Bodil Eide

I innlegget vil jeg presentere materiale fra feltarbeid i Sverige, der jeg studerte relasjonen mellom jordmor og mor ved fødsler hjemme og på sykehus. Fokus var bl.a. på prosesser der jordmor/ansatte og mor/foreldre fikk makt og innflytelse over forståelsen og håndteringen av den enkelte fødsel.
En lang rekke redskaper var tilgjengelig ved fødsler på sykehus, for eksempel:

På sykehus var redskapene oftest spesialiserte, de tilhørte sykehuset og kun de ansatte/visse profesjoner behersket bruken av dem. Hjemme hadde redskapene et bredere, mindre fødselsspesifikt bruksområde og alle behersket bruken av dem. (Ctg ble ikke brukt hjemme.) Redskapene og hvordan de ble brukt var med å tydeliggjøre hvem som rådet over territoriet fødselen skjedde på og over tilgjengelige ressurser for å håndtere den. Redskapene var med å strukturere sosiale relasjoner.
Redskapsbruken var altså en av faktorene som styrket de profesjonelles makt og sentrale posisjon under fødslene på sykehus, - og mors innflytelse og makt, som var større ved hjemmefødsler. Både fødselsprosessen og morens og barnets konkrete kropper ble arenaer der samhandling og kommunikasjon mellom profesjonelle (og profesjonelle – foreldre) utspant seg (arbeidsfordeling, maktkamp.)

En fødsel er en svært kompleks prosess. Barnets og morens kropp (spesielt fødekanalen og fødselsåpningen) utgjorde et område som var svært detaljert kartlagt og begrepsfestet i et presist fagspråk. Redskapsbruken var med å gi retning for blikket og tanken, mot det som ble ansett som relevant under konkrete fødsler. Fagspråket var et redskap som avspeilet det rådende synet på fødsler. Mye informasjon ble overført i form av en syntese av det sentrale, i svært knapp og komprimert tegnbruk og fagspråk.
Redskapene er ”mellom mennesket og verden”: mellom jordmor og den konkrete fødsel, noe hun kan håndtere fødselens iboende usikkerhet og risiko med. Og noe å foreta en handling med, lage lyd med, f eks hvis det blir lang og (for jordmor eller lege) ubehagelig stillhet.
Ctg var et svært sentralt hjelpemiddel under sykehusfødsler, til tross for diskusjoner om hvor godt bilde det egentlig ga av barnets tilstand under fødselen. Ved bruk av ctg transformeres lyd (barnets hjerteslag) og muskelsammentrekninger (morens rier) til grafiske kurver. Visse punkter på kurvene ble ”steder” der spesielle ting hadde skjedd. (”Her satte jeg bedøvelsen” sa de, og pekte - ikke på et sted på en kropp-, men på et avmerket punkt på utskriften av ctg-kurven.) ”Slik ble denne fødselen” sa en jordmor til en annen og viste henne et partogram.

Redskapene var med å utvide, flytte, fødselen romlig? For hvor ”skjer” egentlig en fødsel? Er stedet morens kropp, er det føderommet på sykehuset, eller også på vaktrommet der prosesser i hennes og barnets kropp, i form av grafiske kurver, vises på en dataskjerm på veggen? Altså transformasjoner, og abstraksjons- og konkretiseringsprosesser?

Rituelle redskaper og kroppsliggjøring av identitet i et hellig andisk landskap
Astrid Stensrud, Stipendiat, Sosialantropologisk institutt, UiO
Astrid.Stensrud@sai.uio.no

Betydningen av språk, symboler og dans som redskaper i ritualer, kan relateres til menneskers forhold natur og kroppsliggjøring av identitet. Med utgangspunkt i eget feltarbeid i Cusco (Peru), samt monografiene til Sallnow (1987) og Mendoza (2000), vil jeg diskutere pilegrimsreiser og dans som kroppsliggjøringsprosesser der identitet, i forhold til etnisitet, klasse og kjønn, konstrueres. Disse prosessene foregår i et landskap som defineres som levende og hellig, og menneskers forhold til landskapet er basert på avhengighet og resiprositet. Pilegrimsreiser til hellige steder, ofringer til moder jord og til fjellene, samt hverdagslige rituelle handlinger i husholdet, representerer menneskenes resiprositetsforhold til naturen, og er en del av det daglige livet i Andes. Denne konseptualiseringen av landskapet baserer seg på prekolombinsk tradisjon, som har tilpasset seg de historiske og strukturelle endringene i Andes etter den spanske kolonialiseringen. Ritualer og religiøse fester inneholder komponenter både fra andinsk kosmologi og katolisisme. Både språkbruk (quechua eller spansk) og valg av dansestil, samt bruk av materielle ting, som kokablader, chicha (maisbrygg) eller kors, får spesiell symbolverdi som rituelle redskaper i disse kontekstene. Hva som vektlegges kan sees som en kamp om identifisering av landskapet, og det blir også en kamp om kunnskapsproduksjon og identitetskonstruksjon for mennesker i Andes, som befinner seg i en motsetningsfylt situasjon mellom to motpoler: ”det hvite katolske” og ”det indianske animistiske”.

Venstre og høyre hånd som livsprosess; redskapet som innfallsport til Big Nambas-folkets identitetskonstruksjon
Peter Haugseth, Cand.polit, Sosialantropologisk institutt, NTNU
peterha@stud.ntnu.no

Under mine to feltarbeid blant Big Nambas- folket som lever på Malakula (Vanuatu) ble jeg tilstadighet introdusert for narrativer om venstre og høyre hånd. Det som ble åpenbart for meg var at disse narrativene om hendene ikke kunne reduseres til en ren redskapsmessig handlingskontekst siden binariteten vi ser i høyre- og venstre hånd samtidig åpnet for et symbolsk ”væren” narrativ. Hendene var redskapet, noe de jobbet med, men samtidig ble det omtalt som kjønn, sosiale handlinger og noe ikke- menneskelig. Med så vidt forskjellige konnotasjoner plassert i hendene ser det ut til at redskapet ikke bare blir en måte å gjøre ting på, men også en måte å ”være i verden” på som ikke på noen enkel måte løsriver kroppen fra verden. Hendene og kroppen blir således sentrale i måten de fortolker sin kulturelle ideologi på. Det er konsekvensene ved denne ”værenhet” jeg ser i hendene jeg ønsker å se nærmere på i dette innlegget. For hva kan vi egentlig lese av det Big Nambas forteller om hendene? For å komme noe nærmere dette spørsmålet vil jeg gå dypere inn i håndnarrativet og se det i sammenheng med myter og handlingspraksiser jeg så i det daglige.

Teknologiens fortryllelse
Harald Beyer-Broch, Professor, Sosialantropologisk institutt, UiO
h.b.broch@sai.uio.no

Antropologiske betraktninger om forholdet mellom kropp og teknologi, mellom det rasjonelle og det emosjonelle. Innlegget reiser to spørsmål om identifikasjon mellom mennesker og teknologien de anvender kan fortylle selvoppfattelse og derigjennom selvpresentasjon. Mer spesifikt rettes søkelyset først mot hvordan maktfylte drivkrefter ofte fremmer bruk av moderne teknologi med det vi beste fall kan betegne for vikarierende motiver. Deretter antydes det at antropologiske analyser av redskapsbruk noen ganger reiser villedende teoretiske spørsmål som har liten mening for våre informanter. Slik sett blir vi alle fortryllet av teknologien som omgir oss.


Et liv med førerhund: Distribuert kognisjon og erfaring mellom det synshemmede mennesket, førerhunden og omgivelsene
Cecilie Høj Anvik, Nordlandsforskning/Sosialantropologisk institutt, NTNU
cecilie.anvik@nforsk.no

Med bakgrunn i empiriske innblikk i synshemmete førerhundbrukeres hverdagsliv, ønsker jeg her å bidra til en forståelse av hvordan redskaper, her førerhunden, inngår som del av menneskelig erfaring og omforming av verden på. Dette er del av et avhandlingsarbeid hvor jeg søker innsikt i og forståelse av erfaringer med å leve med synshemming, og som har videre ambisjoner om å utfordre og problematisere analytiske og teoretiske forestillinger og begreper om funksjonshemming, kropp og kjønn. Tema for mitt abstract er et av flere tema som inngår i synshemmete førerhundbrukeres hverdagslivserfaringer. Forholdet mellom synshemmet, hund og omgivelser kan sies å utgjøre et distribusjonssystem. Hvordan mennesker, redskaper og omgivelser er sammenvevd gjennom måten kognisjon og erfaring distribueres via bestemte aktiviteter og oppgaver vil bli videre utdypet i min presentasjon. Vi kan snakke om en arbeidsdeling mellom brukeren og hunden som foregår i fysiske omgivelser. Latour er opptatt av måten teknologi og natur er forbundet med menneskelige aktører på. Gjennom et eksempel med en blind mann og hvit stokk viser Bateson hvordan de sammen kan ses å utgjøre et persepsjonssystem. Mannen kan selv ikke iaktta visuelt, men stokken blir en forlengelse av kroppen og sanseapparatet som gjør orientering i omgivelsene mulig. Dette viser også hvordan personens sosiomaterielle omgivelser kan ses å utgjøre en del av analyseenheten. Dette åpner videre for muligheten for en forståelse av kultur som en menneskelig prosess som både finner sted inni og utenfor hodene på folk, en prosess hvor dagliglivets kulturelle praksiser utspilles. Tema for abstraktet handler ikke bare om kognisjon og erfaring, men gir også rom for videre refleksjon rundt begrepsforståelser av fenomener som kropp, enactment, embodied cognition, situert kunnskap, subjekt/objekt, natur/kultur, naturlige ting/artefakter.

Årets vinner er Gammelost i  sherry! - eller Budeia? Sosiale relasjoner i teknologiske prosesser
Anne-Katrine Brun Norbye, Universitetslektor, Sosialantropologisk institutt, UiO
annekatn@sai.uio.no

”Årets Ost” ble kåret på Landsutstillingen for småskalaprodukter 2005. Osten var gammelost i sherry produsert på Grøtestølen, en støl i Hallingdal. I løpet av tre sommermåneder, når folk og fe bor på stølen, produseres smør, rømme og ost, deriblant gammelost, for salg til turister. Gammelosten som marineres i sherry har ikke vært til salgs, men til privat konsum.
Landsutstillingen for småskalaprodukter fant sted i Mat og Landbruksdepartementet. Tilstede var ca 160 forskjellige oster, budeier, politikere og pressen.
Produksjon av den aktuelle gammelosten har foregått i grensesnittet mellom tradisjon og nyskaping, vitenskap og lokalkunnskap og med både gammel og ny teknologi. Osten fremstår som en hybrid med sosiokulturell relevans. Den teknologiske prosessen frem til ”Årets ost” innebefatter forskjellige aktører, artefakter og sosiokulturelle prosesser. Presentasjonen viser hvordan artefakter, kunnskap og psykologiske teknikker inngår i den teknologiske prosessen bak ”Årets ost”. Fokuset ligger på sosiale relasjoner; mellom mennesker og dyr, mellom mennesker og artefakter og mellom mennesker, i disse prosessene.

Latour (1996) undersøker hvordan et teknologisk prosjekt feiler. Endringer i det teknologiske prosjektet skylles aktører som oversetter / tolker konseptet og bruken av det forskjellig, mener han. Gell (1988) definerer teknologi bredt; som artefakter pluss summen av kunnskap, i en spesiell sosial kontekst, som gjør det mulig å konstruere og bruke artefaktene. Både Latour og Gell påpeker at teknologi også er symbolsk, men Gell går lenger enn Latour, da han innlemmer psykologiske teknikker i teknologiske systemer. Presentasjonen argumenterer for at forståelse av sistnevnte teknikker er essensielle i analysen av den teknologiske prosessen bak ”Årets ost”. Vinnerosten er et resultat av en kompleks teknologisk prosess, som kan klassifiseres under følgende 3 punkter: teknologi som artefact, teknologi som kunnskap, teknologi som psykologiske teknikker.

Det empiriske grunnlaget for innlegget er basert på åtte måneder feltarbeid, sommeren 2004 og 2005 på Grøtestølen.

Når praktiske jaktredskaper blir demonstrative/deklarative redskaper
David Ramslien, Student, Sosialantropologisk institutt, UiO

Hvorfor drar harejegere på jakt uten våpen? Hva får en harejeger til å hogge ved når haren nærmer seg?  Hvorfor presenterer harejegere seg som jegere som ikke er opptatt av å skyte hare?  Disse spørsmålene reflekterer den undring jeg opplevde i samhandling med harejegere i liten bygd i Akershus. 

Med utgangspunkt i eget datamateriale vil jeg vise hvordan jaktrelaterte redskaper som hagle og øks brukes demonstrativt for å kommunisere dominante kulturelle harejegeregenskaper, verdier og preferanser.  Samtidig vil jeg fremheve forskjellige faktorer som ligger til grunn for slike deklarative handlinger.  I denne forbindelse vil fokuset være på forholdet mellom harejaktpolitiske prosesser og hegemoniske kulturelle modellers motivasjonskraft.  Analytiske begreper som skismogenese og internalisering vil anvendes for å få frem individuell variasjon, men også for å problematisere relasjonen mellom holdninger, retorikk og ikke-språklige handlinger.  Innlegget kan også sees som et argument for personsentrerte studier. 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Redaktør: Leder for enheten Kontaktadresse: sosant@svt.ntnu.no Sist oppdatert: 03.05.2006