Til NTNUs hovedside

Om bildet og blikket: Film og foto som redskap til kunnskap
Trond Waage, UiT og Ida Hydle, HiA/NOVA



En landsby - to verdener, om sosialisering i en landsby i Transylvania. Sammenhenger mellom livsform, økonomi og sosialisering.
Ada Engebrigtsen, Forsker I, NOVA
ada.i.engebrigtsen@nova.no

Videoen handler om oppvekst i en landsby in Transylvania i 1997. Rumenere og ungarere bor i hovedlandsbyen og rom sigøynere bor i en ”shanty” landsby i utkanten. Landsbyboerne er stort sett småbønder, mens rom lever av tigging, bytting og småhandel samt dagarbeid av forskjellig art. De to samfunnene er også konstituert på forskjellige måter m.h.t. sosial organisasjon, slektskap og verdier i vid forstand. Videoen følger barna i en rumensk familie og rom barn gjennom forskjellige sider av dagliglivet og diskuterer hvordan forskjellige livsverdener uttrykkes, bl.a. i helt forskjellig forhold mellom barn og voksne og i forskjellige sosialiseringspraksiser. Videoen er på 32 min. og er tenkt brukt i undervisning om sosialisering og kultur.

Through the glass wall: Young people in liminal situations and speech development – documentary film as tool for articulation between incarcerated juveniles and the outer world
Espen Marius Foss, Fredskorpset
espenmf@fredskorpset.no

"Through the glass wall: Young people in liminal situations and speech development – documentary film as tool for articulation between incarcerated juveniles and the outer world”: an investigation where the researcher makes use of film which juveniles already use or want to learn about, i.e. the young offenders’ own approaches to film as part of the rehabilitation process in a mediated communication between youth in liminal situations and the outer world in order to develop identity and subjectivity linked up with mediated communities or arenas such as the development of young peoples alternative forms of expression within film.

In this project I will work further on my findings in my Cand.Polit-thesis on speech-disabled youth and the question on the ambivalence of technology (Foss 2002a,b). Technology is never neutral and normally serves hegemonic power-relations as tools for control and subordination. However, marginalized users do have the potential to use their particular knowledges creatively in order to change the structure and content of technology such as media-techologies. Herein lays also a potential for resistance and change “from below” where the users can intervene on hegemonic standards and conceptions of normality and dialog.
The basic research question of this project is to what extent youth, who find themselves as criminalised offenders between criminality and psychiatry, may be said to handle speech and texts in an insufficient way, i.e. a form of “speech disability”. Can and will they adapt and change audiovisual media-technologies and forms of expression as alternative to the aural predictions of normality within the hegemony of the criminal justice system? How can media-technologies (film) be used to articulate non-verbal forms of expression and shape new identities and competencies?
Communication emerges in relational systems that include both, other people, material and immaterial surroundings and media. Hence, this project with investigate the communication processes within the mediation and reconciliation service of Norwegian Mediation Service (Konfliktrådet) in the interface of the conscious and sub-conscious, the verbal and the non-verbal. The idea is that providing the juveniles with tools for expressing themselves, as alternative to verbal/aural sign-systems, may release processes of self-understanding (awareness of socially constructed subject-object-relationships), identity-building and reconciliation as part of the rehabilitation process.
On the basis of classical methods of participant observation within trial, prison, Child Welfare System-institutions etc., and alternative Norwegian Mediation Service (Konfliktrådet), as well as the other data-material in the project such as analysis of the in-depth-interviews, we will invite a selection of juveniles, 16 people in groups of four, to take part a 6-week film-workshop. Here they will learn the basics of film-production in order to make their own film-product based on personal experiences and the mediation/reconciliation-processes. The juveniles will be free to conceptualise, or rather visualise, challenging and/or transformative experiences from their personal histories as well as the mediation/reconciliation process itself.
The aim of these workshops is not mainly the film-products themselves, although they will also provide a rich source of data through interpretation in dialog with the subjects of the films, but also the process itself of making these audiovisual products. As a team consisting of a linguist, psychologist, medical doctor and anthropologists we will focus on the de-briefing of the experiences of making the films in the four groups as part of the rehabilitation process. This will be done in dialog with the victims of the young offenders. An important source of data here will be discussions with the young produces on the film-rushes from the process, choices made within editing and various kinds of interpretation of the film-product itself. After the process the juveniles will be offered follow-up within educational institutions where they will be able to practice and develop the competencies they have started to build within media, such as The Street Academy (Gateakademiet) in Kristiansand.

At the NAF-conference, and the workshop Om bildet og blikket: Film og foto som redskap til kunnskap, I will present the project further, and focus on the methodology of participant film-making. In particular, I will invite for a discussion on the concept of dialogism, and dialogue with the informants using mediatechnologies/film as means of self-representation.

Ungdomsblikk – Risikoutsatt ungdom forteller sine liv ved å lage etnografisk film.
Siren Hope, Stipendiat, Visuelle kulturstudier, UiT
siren.hope@sv.uit.no

Hva gjør vi når jenter begynner og sloss med hverandre? Hvordan håndterer vi ei ung jente som har mistet venninnen sin i selvmord? Hvordan nærmer vi oss unges rusmisbruk?

Paperets hovedtese er at vi som forskere vet lite om de kulturelle og sosiale prosessene som risikoutsatt ungdom står ovenfor, derfor vet vi også lite om hva som kan gjøres for å imøtekomme ungdommers problemstillinger. Det finnes et behov for nye og utradisjonelle metoder for å nå frem til ungdommenes egenopplevde utfordringer. Det å jobbe med video og historiefortelling har vist seg å gi resultater.
Paperet vil presenteres av en sosialantropolog med spesialisering i bruk av dokumentarfilm i produksjon og formidling av kunnskap. I halvannet år har hun sammen med kollegaer ved Visuelle Kulturstudier, Universitetet i Tromsø, jobbet med prosjektet Ungdomsblikk, et prosjekt hvor risikoutsatt ungdom læres opp i å lage refleksiv film hvor de beskriver sine egne liv. Hun vil fortelle om de erfaringene de har gjort seg gjennom prosjektet. Funnene viser at ungdommene er svært ulikt posisjonert for å håndtere de utfordringer som de står ovenfor. Gjennom å konkretisere hendelser og tanker på video har en sett eksempler på at problemer løses opp. Kursene har derigjennom et potensial å virke forebyggende med hensyn til utvikling av psykiske lidelser, kriminell atferd og rusproblemer. Ungdommene selv har uttrykt stolthet over å fortelle sin historie og ha gjennomført et slikt kurs.   

 

Ungdom, film og kommunikasjon – et dialogisk perspektiv

Ida Hydle, Professor, Høgskolen i Agder/Forsker I, NOVA
ida.hydle@hia.no

Jeg vil reflektere over bruken av sansene hørsel og syn, de kroppslige delene øret og øyet, og at vi ikke har et begrep for det å møte lyd på samme måte som vi møter lys, nemlig med blikket. Blikket er det vi ikke kan se selv, men det andre kan se og møte. Blikket er altså et dialogisk begrep og redskap i den forstand at man er avhengig av den andre som seende for at det skal registreres et blikk. Er det tilfeldig at begrepet visjon både viser til et fysisk fenomen og til et mentalt – som er uavhengige av hverandre? Dette vil jeg så analysere med utgangspunkt i det jeg har lært av antropologen Hilde Haualand, som hevder at antropologien er fonosentrisk, dvs. at vi tar lyd for gitt. Tar vi lys for gitt også? Hva er det ved det levende bildet(ene) og blikkets evne og kraft (film, TV, verdensveven, billedtelefonen) som tiltrekker – som skaper nye kommunikasjonsformer, nye rom og nye steder? 

Autentisitetsstrategier i dokumentarfilm – et idéhistorisk perspektiv
Siri Hempel Lindøe, Stipendiat, Høgskolen i Agder
(siri.h.lindoe@hia.no):

Mitt utgangspunkt er en interesse for begrepet ”autentisitet” i forhold til bilder. Interessen knytter seg til flere forhold. Et av dem angår virkningen av et såkalt ”autentisk” bilde, altså et resepsjonsestetisk perspektiv. Hva ligger i en slik forventning og hva er implikasjonene? Et annet angår betingelsene for det samme. Hva er det som gjør at foto eller en film oppfattes som autentisk? Hvilke betingelser må gjøre seg gjeldene? Hvilke kodinger må dekodes for at denne virkningen skal oppnås?

I mitt fremlegg vil jeg presentere såkalte ”autentisitetsstrategier” i et idéhistorisk perspektiv. Jeg skal konsentrere meg om den tidsperioden hvor dokumentarfilmen har eksistert som kommunikasjonsform, nemlig fra starten av det 20. århundre. I denne perioden ser man flere markerte endringer i autentisitetsstrategier, og jeg vil legge vekten på hovedpunktene i denne utviklingen. Jeg vil imidlertid også trekke det idéhistoriske perspektivet tilbake i tid for å vise til paralleller mellom autentisitetsstrategier i det 20. århundre og faser i europeisk idéhistorie hvor spørsmål om bildets autentisitet har vært oppe til debatt. Her kommer jeg inn på sentrale temaer, som innenfor den religiøse diskursen, gjorde seg gjeldende i perioder med ikonoklasme eller ”billedstorm” i Europa, i hhv. det 6. og det 16.århundre.
Til slutt ønsker jeg å føre disse linjene frem til i dag og drøfte hvorvidt og på hvilken måte begrepet ”autentisitet” i dag er aktuelt, både innenfor dokumentarfilmproduksjon og i andre sammenhenger hvor film og foto brukes som redskap i en diskurs hvor begrepet kunnskap står sentralt.

 

Blikket, kamera og filmfortellingen som redskap i etnografisk kunnskapsproduksjon
Trond Waage, Førsteamanuensis, Institutt for sosialantropologi, UiT
twaage@sv.uit.no

Utgangstesen for dette innlegget er at sammenhengen mellom formell utdanning og utvikling tas for gitt hele vegen fra FN systemet, via NORAD, UD og kamerunske myndigheter på ulike nivå, til bakgatene i byen Ngaoundéré. Denne (globale) oppfatningen av utdanning har hatt innvirkning på forskningsprosessen fra mine første samtaler blant fattige muslimske studenter til presentasjon av funn for Norad og Nufu’s byråkrater. I Kamerun ble videokameraet redskapet i oppdagelsesprosessen, når ord ikke strakk til. Senere bidro kommentarene til filmen jeg lagde, til ny innsikt når jeg viste den for studenter i Kamerun og senere for “utviklingsbyråkrater” i Norge.

Innlegget vil diskutere noen oversette konsekvenser av formell utdanning i nasjonalstater som Kamerun, med økende økonomisk krise og stadig sterkere innflytelse av Islam. Et annet tema vil være visuelle redskapers potensial i oppdagelses og formilingsprosesser der tatt-for-gitthetene råder.
Empirisk utgangspunkt er en lærer i landsbyen Tekel, i Adamoua provinsen i Nord-Kamerun som jeg lagde film om (“The Master said that..:” (Waage 2002)). Tre klipp fra filmen vil bli vist i løpet av innlegget. (Hele filmen kan sees her:  http://www.sv.uit.no/seksjon/vk/forerutd/paradoxe/clipyeri.html).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Redaktør: Leder for enheten Kontaktadresse: sosant@svt.ntnu.no Sist oppdatert: 11.05.2006