Til NTNUs hovedside

Antropologi i organisatorisk praksis
Ansvarlig: Kirsti Sarheim, Emil Røyrvik og Jens Røyrvik

FRI RETTSHJELP- trygghet for de ubemidlede?
Rahima Parvin

13. april 1893 ble ”Kontoret for fri retshjælp” etablert på frivillig basis av samfunnsengasjerte politikere, jurister, advokater og andre interesserte. Frem til 1923 ble dette kontoret finansiert hovedsakelig  av donasjoner fra private inntresenter. Kristiania kommune, datidens Oslo kommune, overtok driften av kontoret fullt ut 12. desember 1923.  Staten har siden 1919 bevilget driftkostnader å skjønnsmessig basis. 2004 begynte de største omorganiseringen av dette kontoret, som nå heter Fri Rettshjelp. I 2004 ble kontoret lagt under Storbyavdelingen og tilhører i dag St. Hanshaugen bydel. Økonomisk innebærer dette at Fri Rettshjelp konkurrerer på lik linje med andre organisasjoner og foreninger i Oslo om statelige midler til videre drift. Dagsdato er det forhandlinger på gang om den videre eksistens av dette kontoret. ”Hvis ikke det skjer drastiske endringer snarest, vil kontoret bli avviklet innen juni i år”, fortalte nåværende daglig leder, Evy-Aina Røe, under et møte fredag 31.mars.

Ideen om å hjelpe de ”ubemidlede” og opprettelsen av et kontor som skal i vareta disse aktørenes juridiske interesser, var en idee velferdsnasjonen Norge påtok seg ansvaret for å sikre driften av på tidlig 1900-tallet. I dag anser myndighetene en videre drift av et slikt kontor som unødvendige utgifter. 16.mars i år mottok kontoret et varsel om en reduksjon av tilskudd for 2006 på 2 mill kr og varsel om yterligere reduksjon med tilsvarende beløp neste år. Det er ut i fra dette brevet daglig leder antar at kontoret vil bli avviklet. Hva har skjedd og hva kan årsaken til slike forhold være?

Dagens samfunn tilsier blant annet at det må utarbeides rapporter med et tallmateriell som kan vise til blant annet ”progresjon”, ”forsvarlig drift”, ”nytenkning”, ”nødvendighet”, ”økonomisk vekst”, ”modernitet” og annet. Dette kan sies å falle utenfor virkeområdet til de 15 advokatene og de fem merkantile som jobber på Fri Rettshjelp. Det kan sies at de ikke har greid å ”følge med i tiden” grunnet mangel på rapportering som kan anses for å være fundamentet til all virksomhet og bevilling fra det offentlige. Det kan også sies at de har misbrukt offentlige bevillinger da myndighetene har kommet frem til at over 49% av arbeidet ved kontoret ”faller utenfor det sakelige virkeområdet til lov om fri rettshjelp”.

Et tankekors her er hvordan enkelte aktører kan anse at en type virksomhet er unødvendig mens andre aktører anser den samme virksomheten som en absolutt nødvendighet. Hvordan stiller de ansatte seg til den usikkerheten som råder angående videre drift av deres arbeidsplass? Er de samstemte? Hvilke interesser settes opp mot hverandre, hvem sier hva og hvem gjør hva i denne saken? Hvorfor er det viktig at antropologer involverer seg i det arbeidet som foregår utenfor akademia uavhengig av om de er tilknyttet akademia eller ikke? Hvordan kan antropologi anvendes til å verne om, opprettholde og videreutvikle grunnleggende demokratiske prinsipper og institusjoner som omfavner slike prinsipper?


Medarbeidersamtalen
Benedicte Brøgger, seniorforsker, Arbeidsforskningsinstituttet, postboks 6954 St. Olavsplass, 0130 Oslo. Tlf: 95117228. E-mail:
benedicte.broegger@afi-wri.no

Medarbeidersamtalen er i dag en godt etablert rutine i de fleste norske virksomheter, og forstås som et ledelsesverktøy. Den er ikke en gjenstand, og må forstås som en organisasjonsteknologi. Medarbeidersamtalen er et konsept, et generisk tankeskjema. Det presenteres som et redskap for målrettet og effektiv kommunikasjon mellom en leder og dennes underordnede. Hovedvekten legges på at samtalen skal skape grobunn for tillit, og skal bære preg av gjensidig åpenhet og fortrolighet.  Konseptet ble oppfunnet i USA på 1950-tallet, kom for første gang til Norge en gang på 1960-tallet, og har siden blitt en del av norsk arbeidslivspraksis. I artikkelen vil denne utviklingshistorikken bli gjennomgått i mer detalj. Denne delen av artikkelen vil representere ”settingen” for den etterfølgende diskusjonen.

Medarbeidersamtalen kan forstås som både et virtuelt og et materielt fenomen. Den materialiserer seg flere måter: gjennom skriftlige rutinebeskrivelser, gjennom at medarbeidersamtalen er en faktisk fysisk og sosial samhandlingssituasjon, og gjennom faktiske konsekvenser for den enkelte med hensyn til lønn og arbeidssituasjon. Disse igjen er avhengige av praksis både internt i virksomheten og i organiseringen av norsk arbeidsliv generelt, i form av lover og avtaleverk.

Spørsmålet i artikkelen er hva som skjer når medarbeidersamtalen forstås etnografisk, som en bestemt arena hvor det foregår bestemt sosial samhandling. Spørsmål som: hvem har interesse av rutinen (ledere, ansatte, personalavdelinger), og hvilke interesser er det snakk om? Hvilket språk brukes? Hvem gjennomfører samtalene, hvor, når og for hvilket formål? Hva resulterer de konkret i? Medarbeidersamtalen forstått som en arena for maktutøvelse og motstand, for forhandling om definisjoner så vel som materielle goder, gir også inntak til en rik og nyansert forståelse av norsk arbeidslivspraksis. I artikkelen vil det bli argumentert for verdien av etnografisk analyse når det gjelder å forstå fenomener som ”medarbeidsamtalen”.


Fortrylling og fortrolling
- Fortelling som metode i en aksjonsorientert antropologi
Emil Røyrvik, Sosialantropologisk institutt, NTNU

Alle som kommer hjem fra et lengre feltarbeid, eller jobber med omfattende empiriske data, vet hvordan det er å sitte på et enormt materiale som du ikke aner hvordan du skal bearbeide og forme til noe som betraktes og bedømmes som et vitenskapelig arbeid. Mange drukner i alt stoffet, kanskje sitter i det til halsen eller bukker totalt under for vekten av all informasjonen, all inputen, all den fragmenterte innsikten, alle livene, alle menneskene, verdiene, følelsene som formelig tårner seg opp over den stakkars forsker som et babelsk parnass. Sjelden eller aldri er problemet at studenten eller forskeren har fått inn for lite materiale. Det er heller en evig fare for ”death by data asphyxiation”, som Pettigrew beskriver det (referert i Eisenhardt 1991: 540).

Fokuset i denne artikkelen er bruken av fortellinger eller narrativer som metodisk inngang og formidlingsform i forbindelse med utøvelse av antropologi i en aksjonsorientert kontekst. Jeg skal ta utgangspunkt i utviklingen og særlig bearbeidelsen og formidlingen av materiale som ble innhentet i forbindelse med en lang rekke oppdragsforskningsprosjekter under overskriften ”Læringshistorier”, i regi av SINTEF Teknologi og samfunn. Læringshistorie-prosjekter har blitt gjennomført i samarbeid med en lang rekke organisasjoner både i offentlig og privat sektor siden 1999. Lærdommene er mange. Ulike aspekter ved dette arbeidet er godt dokumentert i flere publikasjoner (Bygdås, Røyrvik og Hatling 2000a, 2000b; Hatling (red.) 2001; Røyrvik 2002;  Røyrvik og Bygdås 2003, 2004; Røyrvik og Wulff 2002, 2004).

Utfordringer og dilemmaer knyttet til bearbeidelsen og formingen av ”materiale-poolen” til ferdige læringshistorier, er i tidligere publikasjoner ikke dekket tilstrekkelig. Dette gjelder i stor grad også generelt sett for den etter hvert rimelig omfattende litteraturen på kvalitativ metode. Innsamlingen er i fokus, bearbeidingen er implisitt. Problemstillinger som tematiseres er knyttet til ”utfordringene” som oppstår når distinksjonen mellom feltarbeider og felt konstitueres alternativt, når både problemstillingene som undersøkes og det ferdige produktet er radikalt ”samskapt”, og fortolkning av antropologien når forskningsprosessen er en aktiv bidragsyter til endring.


What is the skill of the anthropologist?

Håkon Fyhn, Sosialantropologisk Institutt, NTNU

What is the skill of the anthropologist? Asking this question call us to ask: How may we approach the question of the anthropologist’s skill? In this essay I try to find a general way to approach the question of the anthropologist’s skill.

My first job as an anthropologist was in a project investigating the use of the new collaboration-tool, Netmeeting in engineering design. I remember how I sat on a chair in a room and observed a team in action: would this tool make them more creative? That was the question I was assigned to answer.

I could never answer the question, but there were a million other tings I could say about the new tool in action. I remember a few weeks into the project, after I had presented an observation together with a hypothesis regarding its cause, one of the engineers asked me: “It is very interesting, but how do you know this?” I looked at the man and said something like: “Well, I was there, I saw it.” He thought about this for a few seconds, then he asked again: “Yes, but how do you know?” I didn’t really understand what to answer. I didn’t really know what the problem was. I said something like: “Its self evident, isn’t it?” I don’t remember exactly how I put it, but I remember that I said something completely useless.

Still, this episode made me think: There is something that is self evident for me but which obviously is not self evident for everyone. I realised that I actually might have learned something after all, during my years as a student of social anthropology. There is a form of knowledge I seem to possess as anthropologists.
But what is this?


Antropologi på antropologi – om å produsere og reprodusere antropologi og antropologer ved hjelp av antropologi
Lars Jørun Langøien, hovedfagsstudent, NTNU

Stikkord: Anvendt antropologi, kunnskap, introspeksjon, undervisning.

Hvordan skal en formidle antropologisk kunnskap til kommende antropologer? Hvordan skal en innsosialisere antropologistudenter til å se på/forholde seg til/være i verden på riktig måte? Hva er antropologisk kunnskap?

I dette innlegget vil jeg på grunnlag av erfaringer som læringsassistent på ”mellomfagsnivå” (har nå endret navn til ”SANT2000-nivå” eller ”fordypning”) ved sosialantropologisk institutt se på (og tenke høyt) på spørsmål om hva antropologi og antropologisk kunnskap er, kan og kanskje bør være. Som læringsassistent har jeg vært med på å videreutvikle og etablere er seminaropplegg som vi involverte like å tenke på som ”litt annerledes” enn hva som tradisjonelt har vært vanlig i undervisning av antropologi. Seminaropplegget er basert på erfaringer antropologer (da spesielt Jens Røyrvik) har gjort i ”felten” i tverrfaglige team.

Seminaropplegget går i korthet ut på at studenten blir inndelt i grupper der de sammen skal jobbe i ulike faser frem mot et ferdig skriftlig produkt. Gruppene finner egne navn som representerer deres fellesskap. De skal jobbe tett med pensum, ha presentasjoner både skriftlig og muntlig ved ”faseovergangene” og får på grunnlag av dette tilbakemeldinger på arbeidet som er gjort. Det ferdige produktet av prosessen har blitt trykket og presentert i bokform. Tanken bak prosjektet er at studentene skal lære å orientere seg i og bruke pensum, i motsetning til å bare pugge, for slik å få en bedre forståelse.

Etter en tid i dette prosjektet gikk det opp for meg at jeg her brukte antropologi for å formidle og lære bort antropologi. Jeg som læringsassistent var en antropolog blant andre (kommende) antropologer og i fellesskap tilnærmet vi oss pensum for å sammen lære noe av det. Både studentene og jeg anvendte antropologi og det antropologisk blikket i arbeidet mot et felles mål, nemlig bokutgivelsen (og det å skjerpe våre antropologiske sanser). Seminarene kan slik sees som en form for ”learning by doing.^"

I dette ligger det en del implikasjoner for antropologien. Antropologi kan for det første sees som noe vi er med enn noe vi har. Antropologisk kunnskap handler slik om en måte og se verden på, en måte å være i verden på. Å være antropolog handler da om en måte å tilnærme seg verden på, og i seminarsettingen mer spesifikt handler den om vende antropologien mot seg selv (og sin verden) – antropologien er tatt med hjem og genererer kunnskap ved å spinne innover i seg selv fremfor utover i verden.


Anthropologists change organizations but we are changed as well
Anne Kirah, Oslo

Once upon a time, I studied anthropology to become a classical cultural anthropologist. I studied foreign students at the university of Oslo and worked for a number of years in the labor direktorat in Norway around the topic of immigration. Then one day, after struggling with the emotional state of the immigrants and refugees I met with, I decided to study clinical psychology and journeyed back to the United States. On a fateful day, Boeing called and asked for a psychologist with a qualitative background and the department said that they had only one person who fit their need: me. This is how I entered the extremely foreign world of corporations. Initially I thought I was going to do surveys from a social psychological perspective but it came clear that what Boeing needed was an anthropologist to do field work on long distant hauls and to observe passengers, pilots and flight attendants. I did this work in the only way I knew how: as an anthropologist. I loved it! I was involved with the development and design of the future planes for long distance hauls working with a team of engineers (another foreign element --- a group of people who spoke a very different language than myself when discussing passenger pilot and flight attendant needs). Another fateful day: a company called Microsoft called and asked if I would be interested in working with them as an anthropologist on the new operating system (then called Whistler, now called Windows XP). I didn’t even know what operating systems were, what software was and said “no”. They asked me to come to headquarters anyway and I did. Before I knew it, I was working in an extremely strange place. Socially illiterate people creating software for people! My first fieldwork was on the work group I was affiliated with consisting of developers, programmers, designers, program managers, project managers, product planners, marketing and sales people…and I didn’t understand what they were talking about. From there I created the first anthropology study at Microsoft called: Real People, Real Data. I have been with the company for nearly 7 years and throughout the years been involved with the design and development of operating systems, hardware and software solutions, internet and mobile services.

My fieldwork is global and I find myself following around everyday people in their everyday in places like Korea, China, India, Japan, Brazil, Mexico, Ireland, Germany, Norway, United Kingdom, United States, France, Italy, and so on. My job is to look for patterns within cultures and across cultures and impact product and service design, innovate (new product ideas new services ideas) and support the development of the strategy and vision of the company. I have learned from failure to speak the same language at my company. And from this I have learned how to work as an anthropologist in a software company or a corporation. I also now consult across many different industries from car manufacturers, cosmetic manufacturers, media companies (newspaper, TV, print, etc), food manufacturers, household good manufacturers, banks, etc.

Anthropologists change organizations but we are changed as well. Does it mean I am no longer an anthropologist? I don’t believe so. I believe instead that it is important to focus on the skills I learned years ago at the university of Oslo, incorporate and adjust to new ones, create new skills but all the time, always being aware of what I am willing to change in my role as an anthropologist and what I am not willing to change. I currently sit on a board in Denmark that is creating the first ever Innovation University which is combining business education, anthropology, design and engineering. The prime focus is through the lenses of anthropology. I would love to join a arbeidsgruppe that is interested in the issues (I call them sticky issues) that come with our applied role within corporations.


Antropolog-eksplosjonen: huskelappen og ingeniørmetoden
Kristianne V. Ervik, SINTEF

Teknologi er et altfor viktig verktøy i vårt samfunn til at det kan bli overlatt til teknologene. Når både teknologien og organisasjonene den praktiseres gjennom blir stadig mer kompleks streber folk etter å forstå virkeligheten, sin plass i organisasjonen og de prosessene de tar del i. Sense-making i organisasjoner blir også viktigere når folk jobber på tvers av landegrenser og mentale terskler på nye måter både i tid og rom. Dette trenger folk også verktøy til, og vi tror at antropologer kan spille en svært viktig rolle for å hjelpe folk til å forstå sitt eget arbeid inn i en større kontekst. For at det skal være mulig må vi antropologer bli bevisst hvilkert verktøy antropologi er, og evne å kommunisere dette i riktige fora slik at det vi kan bidra med blir forstått av en betalende mottaker. I dette innlegget vil vi presentere vår huskelapp av antropolog-ferdigheter og metoder for å komme i kontakt med bedrifter som som utgangspunkt for en diskusjon om hvordan antropologer kan skape et arbeidsrom for seg selv innen enhver organisasjon.


Korridorens kollaps og kategorikaoset

Merete Molberg

Omstrukturering av kontorarbeidsplassen påvirker hva arbeid betyr fordi mening skapes i skjæringsfeltet mellom kultur og omgivelser. Arbeidsplassen bør tilpasses arbeidet, men det er ingen automatikk i at utformingen av arbeidsplassen fører til bedre vilkår for arbeidet. Empiri fra bedrifter som har vært gjennom flytteprosesser viser at arbeid i f.eks landskap gjør grensene mellom ulike kategorier av arbeid utydelige (slik som mitt arbeid, ditt arbeid, møterommet og møteplassen), men det fører ikke til at folk omdefinerer sine kategorier. Uklare kategorier kan føre til ubehag og stress siden alt det som ikke passer inn i kategoriene blir støy: ting som er på feil sted. I dette innlegget foreslår vi at cellekontoret er tilpasset et individualistisk, modernistisk syn på arbeid, mens åpne og trådløse løsninger støtter opp under et post-modernistisk perspektiv på aktiviteter i arbeid.

 


Kan virkeligheten taes i bruk? Innspill til ny antropologisk metode
Elisabeth Fossli Olsen og Trine Olsen-Slagmans, Kulturell Dialog

Forbausende mange studenter og forskere stiller seg tvilende til sosialantropologiens relevans utenfor akademia. Mens sosialantropologien er særs godt egnet for å tilegne seg kunnskap om og innsikt i kulturelt og sosialt liv, søker fagekspertene aktiv avstand fra anvendelse. Istedet overlater de til alle andre eksperter å etablere kollektive forståelser for sammenhengene mellom enkelt individers handlinger, preferanser og verdier og de større strukturene og systemene som individene er del av. Dermed nyttegjøres ikke sosialantropologenes forståelse av virkeligheten.

Bunner denne motviljen for anvendelse i misforståtte krav til god antropologi? Istedet for å diskutere hvorvidt vi skal anvende kunnskapen vår bør vi diskutere hvilke krav vi stiller til god antropologi. Elisabeth Fossli Olsen og Trine Olsen-Slagmans felles innlegg er et forsøk på dette.

Antropologer har generelt et romantisk forhold til feltarbeidet. Det første feltarbeidet er novisens ’rite de passage’ inn i fagmiljøet. Hva man faktisk gjør på felt er myteomspunnet og for det meste skjult kunnskap. Antropologer opplæres til å tro at deltagende observasjon som metode nøvendiggjør lange feltarbeid. Vi lærer at det å tilegne seg godt etnografisk materiale er en form for tilblivelse som tar veldig lang tid. Denne tilblivelsen er så nært knyttet til antropologen som person at det ikke er fruktbart å genere allmenngyldige metoderegler eller metodeteknikker som novisene kan trene på.

Vi mener at dette kravet til lang tid og emergens er en kamuflering av fagets manglende innsikt i og metoder for hvordan vi kan håndtere og forstå mennesketmøtet. Her har vi masse å lære av andre fagretninger. Blant annet er det mye nyttig kunnskap i veiledningspeda-gogikken, journalistikken og statsvitenskapen.



 

 

 

 

 

 

 

 


Redaktør: Leder for enheten Kontaktadresse: sosant@svt.ntnu.no Sist oppdatert: 24.04.2006