Til NTNUs hovedside

Om bildet og blikket: Film og foto                             INNLEGG
som redskap til kunnskap

Trond Waage, UiT og Ida Hydle, HiA/NOVA


Antropologisk film i dag kan ses som en gjenskaping av antropologers tilnærming til synet og blikket i mer enn en mening av ordet. For det første er synet ett av hovedredskapene i datainnsamling, ofte tatt for gitt, doxisk (Bourdieu 1977) eller black-boxed (Latour 1993) av antropologene selv. Synet er redskap for informasjon, utvikling og formidling av ideer, tanker og praksiser. For det andre er visjon og syn brukt som et aktivt redskap i å uttrykke og utvikle kritisk antropologisk selvforståelse og formidling, ved å utdanne informanter og forvandle dem til medforskere og co-produsenter, når de selv filmer, selv står bak kameraet (Holtedahl 1975, 1983, 1993, 2006; Waage 2005).

En kjent norsk pressefotograf, Tom Martinsen, sa nylig i et intervju: “Bildene er der, det er bare å ta dem!”. Men nei, det er ikke bare å ta dem, alle visualiserte praksiser er bundet til representasjoner, slik som alle menneskelige sanseaktiviteter, enten det er tekster, lyder eller bilder. Et av de beste eksempler på det er historien om Kevin Carter (Kevin Carter - Photojournalist, http://www.kevincarterfilm.com/), som begikk selvmord noen måneder etter han hadde vunnet Pulitzer Prisen for beste foto ”for a haunting Sudan famine picture”. Han satt 20 minutter under et tre, røkende en sigarett, mens han så på et døende barn og en gribb. Han ventet på at gribben skulle brette ut vingene sine. Han brukte tiden i påvente av et arrangement av bildet. Bildet var ikke bare der, det var planlagt og ble tatt på en spesifikk og forventet måte. Men dette forandret ikke historien. Den blir forandret av vår kunnskap om den – ikke bare i nå-tid, men i etter-tid.

Nyere antropologisk kunnskap om sansene bidrar til nye perspektiver på synet, ikke “as an isolated given, but within its interplay with the other senses, and with the role of mutual gestuality. Moreover, it explores vision as a ductile, situated, contested and politically fraught means of situating oneself in a community of practice (Cristina Grasseni 2006). Film brukes som strategi for å oppdage sammenhenger i verden og for å formidle om disse.
Film som antropologisk formidling kan avkle antropologisk bedrevitenhet (Holtedal 2006). Films/prosessens kognitive effekt kan være et redskap til utdanning og endring. Hvis ord ikke er gode nok, eller tilstrekkelige, så kan blikket brukes fremfor øret og talen. Film danner et rom mellom mennesket og verden eller mellom parter i en samtale. Arbeidsgruppens deltakere utfordres til å skolere blikket og utfordre sansenes betydning og bruk: Når ”jeg” blir film: om å filme egen identitet som antropolog eller ”andre”?

Abstracts på maks. 1 side sendes til twaage@sv.uit.no og Ida.Hydle@hia.no innen 1. april.

 

 

 



Redaktør: Leder for enheten Kontaktadresse: sosant@svt.ntnu.no Sist oppdatert: 10.02.2006