Til NTNUs hovedside

 

Homo Faber - redskapsbrukeren

Studiet av Homo faber – mennesket som redskapsbruker – har hatt en like sentral plass i antropologien som studiet av mennesket som symbol- og språkvesen. Begge studiefelt omhandler former for menneskelig betydningsproduksjon. Moderne (og postmoderne) teknologi og organisasjonsformer har stilt nye utfordringer til denne tradisjonen i antropologien – blant annet har vi fått subdisiplinen ”the ethnography of science and technology”. Det er en av konferansens ambisjoner å få fram de ressursene faget råder over i studiet av redskapsbruk i vid forstand og se hvordan endringer i dette feltet både viderefører og fornyer faget som et studium av Homo faber.

Redskapsbruk innebærer en transformasjon av naturen og produksjon av nye gjenstander i verden – den skaper former for objektivitet. Dessuten transformerer vi oss selv gjennom bearbeidelse av naturen - det vil si at redskapene også produserer former for subjektivitet. Dette var utgangspunktet for den evolusjonistisk orienterte antropologien som studerte hvordan former for energiutvinning la føringer for sosial form og kulturell kognisjon. I pragmatisk orientert antropologi ble sosial organisasjon og kunnskapsformer også betraktet som redskaper i denne samtidige konstruksjonen av objekter og subjekter.

I tillegg til å studere produksjonsmåter har antropologer i denne tradisjonen utforsket forholdet mellom kommunikasjonsteknologier, sosial organisasjon og kognisjon. Mest kjent er kanskje undersøkelser av skriftspråkets betydning for vår erkjennelse (Havelock, Ong, Goody), men siden Norbert Wiener skrev om kybernetikk og samfunn i 1950, har det har også vært gjort studier av datamaskinenes og IT-revolusjonens pregning av sosiale relasjoner, erkjennelsesformer og epistemiske kulturer (Wiener, Bolter, Knorr Cetina). Det er etablert forbindelseslinjer mellom postmoderne sensibiliteter og de teknologier og organisasjonsformer vi i vid forstand konstruerer vår verden med, fra merkevarebygging til ”corporate culture”. Tematikken har gitt grunnlag for dannelsen av en egen antropologforening (Castac) og vært gjenstand for spesialutgaver av flere antropologiske tidsskrifter (med Tim Ingold som en av de sentrale antropologene).

Teknologi og språk har vært oppfattet som analoge fenomener, og begge har vært studert som menneskets sentrale realitets-genererende medier (jfr. Wittgenstein om språk som verktøy). Det at mennesket selv produserer den verden det lever i – ved språk og ved teknologi –har ligget til grunn for forskjellige former for konstruktivisme fra 1600-tallet og fremover. Konstruktivismene har i sin tur ført til en faglig konsentrasjon om de prosesser som ligger til grunn for ting- og kategoridannelse. ”Den performative vendingen” i studiet av kunnskap og betydningsproduksjon har også sitt utspring i konstruktivistiske premisser.

Språk og redskaper har det til felles at de i en viss forstand befinner seg ”mellom” mennesket og verden og er med på å konstituere begge. De har derfor vært omgitt av den samme ambivalens. Samtidig som redskapene er menneskets adelsmerke og forutsetning for kreativitet, har de vært ansett som noe som fremmedgjør oss fra verden og kan føre til reifisering, instrumentalisering av sosiale relasjoner, og likhetstegn mellom erkjennelse og kontroll.

Instrumentaliseringen av verden har vært et tema siden Marx’ teori om varedannelsen og Webers tese om modernisering som rasjonalisering. Begges synspunkter la grunnlaget for klassikeren Opplysningens dialektikk (Adorno og Horkheimer), og tankefigurer fra dette verket har siden dannet grunnlaget for flere varianter av postkolonial teori. I mye av den postkoloniale tenkningen blir koloniseringen av verden sett på som et resultat av den instrumentaliseringen av erkjennelsen som for alvor kom med opplysningstida. Instrumentaliseringen har også vært ansett som forutsetningen for systemenes kolonisering av vår livsverden (Habermas).

Parallelt med slike diagnoser har vi fått studier av lokale kunnskapsformer – ”indigenous knowledge systems” – som problematiserer vestlige erkjennelsesformers hegemoniske posisjon. I dette feltet sammenlignes kunnskapsregimer, ikke minst ved de kognitive teknologier (former for måling, standardisering og kvantifisering) som særkjenner lokale kunnskapsformer (Verran, Turnbull).

Et aspekt ved redskaper er at de enhetliggjør verden, samtidig som de transformerer den. De er måleinstrumenter og homogeniserings-standarder like mye som de er midler til transformasjon. Fenomener som globalisering kan knapt forstås uavhengig av de standarder og teknologier som produserer sammenlignbarhet, og multikulturalisme kan forstås som en tillempning av eller motstand mot denne standardiseringen. Studiet av redskapenes transformative og homogeniserende evne griper derfor rett inn i dagens politiske problemstillinger.

Nyere studier av redskapspraksiser har etablert nye etnografiske felt, som f.eks. laboratoriestudier. Slike studier har vært resultatet av en interesse for de sosiale prosesser og praksiser som genererer kunnskap, teorier og ”fakta”, som problematiserer skiller mellom subjekt og objekt, kultur og natur, konstruktivisme og realisme (bl.a. Latour, Law). Revitaliseringen av studiet av materiell kultur er en annen og beslektet konsekvens.

Alle antropologer har erfaring med redskapsbruk – fra hakke og fiskesnøre til fabrikkproduksjon og informasjonsteknologi. Dessuten har vi erfaring med å se organisasjonsformer og kunnskap som både tilpasning og verdensdannelse. Temaet er dermed inkluderende, samtidig som det ved sin vekt på redskaper, transformasjon, konstruksjon og prosess vil gjøre konferansen enhetlig og få innleggene til å henvende seg til hverandre i det kreative samspill som en konferanse bør være.

Tord Larsen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Redaktør:
Leder for enheten Kontaktadresse: sosant@svt.ntnu.no Sist oppdatert: 13.02.2006