NTNU- "det sammenslåtte universitetet" synes å vektlegge
økonomi og teknologi i stadig sterkere grad, noe som reflekteres
i budsjetter. Det forventes at en i stadig økende grad skal skaffe
seg ekstern finansiering. I praksis betyr det at en skal tjene industrien
og næringslivet på deres snevre premisser. NTH har hatt den
rollen i mange år og har utvilsomt spilt en positiv rolle i utviklingen
av norsk industri og økonomi, men det betyr ikke at det er sunt
og fruktbart at dette verdigrunnlaget fortsatt skal dominere og at samfunnsvitenskapene
skal bli en hjelpedisiplin for teknologene. En har i forbindelse med nyskapelsen
NTNU snakket så pent om tverrfaglighet, men min erfaring er at teknologer
og storindustrien har vært premissleverandørene i for stor
grad.
En bør i tillegg snakke om en økologisk
dimensjon og en sosial dimensjon, om folks levevilkår i en vid betydning.
Psykologiens rolle.
Hva kan samfunnsvitenskapene, hvor psykologien er sentral, gjøre?
De kan stille kritiske spørsmål ut i fra et samfunnsperspektiv.
Hva slags samfunn har vi og hva slags samfunn ønsker vi i framtida?
Et samfunn som stadig produserer mer med liten hensyntagen til økologi
og enkeltmenneskers trivsel og helse? Det er det som er målestokken
i dag. En vurderer et lands vellykkethet etter størrelsen på
brutto nasjonalproduktet, BNP. Et alternativt mål er HDI,
Human
Development Index (Griffiths (1994) hvor bl.a. faktorer som forventet
livslengde og leseferdighet (literacy rate) er med. En kunne tenke seg
andre indekser. En kunne være relatert til økologi, en annen
til trivsel og helse, et slags utvidet HDI. Sistnevnte kunne bl.a.
baseres på antall personer innlagt på somatiske og psykiatriske
sykehus, antall innsatte i fengsler, antall personer på uføretrygd,
antall arbeidsløse, selvmord, prosent sykemeldinger, grad av utbrenthet
i ulike yrker og lignende.
For en mer detaljert diskusjon, se Hvordan
utvikle menneskets evne til å tenke og løse problemer i et
moderne teknologisk samfunn?
AFP og den enkeltes behov.
Dette kan være eksempel på en faktor som bidrar til
økt livskvalitet. AFP, avtalefestet pensjon, er en relativ ny ordning
som gjør det mulig for mange arbeidstakere å gå av med
pensjon fra 62 år. Svært mange benytter seg av denne ordningen.
Dette tyder jo også på at mange finner det mer tilfredsstillende
å gå av enn å fortsette i en jobb som de kanskje finner
for slitsom eller ikke tilfredsstillende nok. AFP må sies å
være en god ordning sett ut i fra enkeltpersoners behov, men mange
økonomer maser om at en trenger arbeidskrafta og er negative til
ordningen. Hvis arbeidsgivere ønsker arbeidstakere mellom 62 og
70 år bør de kunne gå inn i en dialog med den enkelte
person. Systemet må kunne tilpasse seg det enkelte individ, ikke
motsatt.
Spesialisering belønnes, men har negative
sider.
Samfunnet, og universitetet og forskningsmiljøer spesielt,
har en tendens til å belønne personer som "vet mer og mer
om mindre og mindre;" Den spanske filosofen Ortega y Gaset diskuterer dette
og hevder at slik kunnskap ofte er forbundet med middelmådighet.
Mht. utvikling av nazisme i Tyskland har det blitt hevdet at de intellektuelle
ikke beskjeftiget seg med politikk da de mente at en hadde eksperter til
å ta deg av dette. Denne unnfallenheten førte til at Hitler
kom til makten med påfølgende destruktive krig. Det største
problemet i dag er kanskje overbefolkning, forurensning og naturødeleggelse
i form av urskog som blir hogd ned med påfølgende økologiske
katastrofer i form av for eksempel flom og ufruktbar jord pga. erosjon.
Og krig påfører fremdeles mange mennesker store lidelser,
men hva gjør en for å stoppe det? Mye forskning går
til utvikling av mer avanserte våpen og svært store deler av
enkelte lands ressurser går til militære formål.
Kulturens rolle.
Geert
Hofstede (1980) beskriver i sin bok Cultures’s Consequences
43 land langs 4 dimensjoner. En av dem er individualisme-kollektivisme.
Han peker i denne forbindelse på at det var en korrelasjon på
0.82 mellom individualisme og brutto nasjonal produktet i 1970, men også
på en korrelasjon på 0.77 mellom brutto nasjonal produktet
og hovedsteders avstand fra ekvator.
Andre undersøkelser gir evidens om sammenheng
mellom type samfunn, barneoppdragelse og evnestruktur. Tradisjonelle jordbrukssamfunn
tenderer mot å legge vekt på sosial konformitet med medfølgende
strenge barneoppdragelse (et barn skal bli sett men ikke hørt).
Jeger og fiskesamfunn, som eskimoene, tenderer til å ha en langt
friere barneoppdragelse, noe som bl.a. gir som resultat en bedre spatialevne.
Se for eksempel Berry (1966).
Kulturen er i høy grad med på å
forme det enkelte menneske uten at det er klar over at det har blitt programert
på en spesiell måte. Ved å sammenlikne kulturer kan en
få verdifull informasjon om faktorer som er med å forme det
enkelte menneske og de konsekvenser det har for bl.a. velstandsutvekling.
Hva bør gjøres? Hvordan få
til samarbeid mellom ulike faggrupper?
Ingen enkel fagdisiplin kan forklare hvorfor land og regioner utvikler
seg slik de gjør. Økonomer er kanskje den faggruppe som er
mest synlig i mediebildet. De har modeller som kan testes mot den aktuelle
utvikling, men modellene synes å ha begrenset gyldighet. De kan for
eksempel gi gode prediksjoner innen begrensede tidsepoker og regioner,
men kommer til kort utover disse rammer. En grunn kan være at de
tar lite hensyn til hva som karakteriserer bestemte grupper av mennesker,
naturforhold som gradvis forandrer seg eller hva som foregår i andre
land. Historiske forhold og et lands geografiske beliggenhet i forhold
til handelsruter kan spille en rolle.
Hver fagdisiplin har sitt begrepsapparat, teorier
og modeller, men det er mangel på begreper, teorier og modeller som
gjør det mulig å utnytte hverandres kunnskap for bedre å
kunne forklare og styre utviklingen i ønsket retning. Det finnes
dog eksempler på miljøer som prøver å bygge modeller
som tar for seg forholdet mellom tre hoveddimensjoner, økonomi,
økologi og samfunnsforhold eller levevilkår.
Erasmus
University Rotterdam har en Graduate School for Environmental
Management hvor Audun
Amundsen nylig fikk sin doktorgrad iflg. NTNUs oppslagstavle
NETTopp, og Sustainable
Measures er eksempel på et firma som operasjonalisere
begreper/utvikler indikatorer for å karakterisere viktige sider ved
ulike samfunn og derved måle deres kvalitet og utvikling.
Noen eksempler på utviklingen i forskjellige
land.
Hvorfor har Japan, Sør-Korea, Singapore og Sveits oppnådd
en høy levestandard til tross for begrensede resursser, mens land
i Afrika ligger langt etter? De førstnevnte er alle kulturer med
en høy arbeidsmoral. Japan, som jeg besøkte i november 1999,
gir inntrykk av å være et meget velorganisert samfunn hvor
den enkelte synes å utføre det han eller hun får beskjed
om. Sør-Korea, som var utsatt for store ødeleggelser i krigen
som endte i 1953, er i dag et moderne velfungerende samfunn med f.eks.
utmerkede undergrunnsbaner og universiter i Pusan og Seoul.
Singapore var i 1966 langt fra noen moderne by,
men det var den blitt i 1998 da jeg sist besøkte den. Den kinesisk
dominerte bystaten har en hardt arbeidende befolkning, ingen korrupsjon
i administrasjonen og en fast, noen vil si diktatorisk, politikk, med Lee
Kwan Yew i spissen. Singapore ligger også gunstig til som et knutepunkt
for skipstrafikken og har en av verdens største havner.
Hvis en skal finne en fellesnevner mellom disse
tre landene i Sørøst Asia har flere pekt på "den konfusianske
tradisjon" som bl.a. vektlegger hardt arbeid og utdannelse.
Sveits kan sies å være en utpreget
eksponent for "den protestantiske etikk" som Max Weber brukte som forklaring
på framvekst av den industrielle utvikling i Vesten.
Noen afrikanske land er fattige fra naturens
side. Det gjelder først og fremst landene i Sahelregionen, området
sør for Sahara. Burkina Faso, Niger, Mali og Tschad er blant disse
landene. Andre land er til dels rike, som Nigeria med olje og Zaire (Belgisk
Kongo) med både mineraler og regn som gir rik vegetasjon. Men de
har alle en meget lav levestandard.
Hvorfor? Disse og andre afrikanske land er plaget
av enorm korrupsjon og til dels borgerkrig og krig mellom rivaliserende
grupper. De med makt, oftest militære, synes primært å
opptatt av å berike seg selv og sin familie og synes mer knyttet
til en stamme enn til landet de skal regjere. De synes lite opptatt av
hvordan folk lever. Lojalitet til storfamile og stamme framfor landet synes
typisk. Dette er også med på å opprettholde korrupsjon
og maktmisbruk.
Hva kan gjøres?
Jeg tror at en i langt større grad må fokusere på
kulturelle og psykologiske faktorer og ikke tro at lån fra IMF og
annen økonomiske hjelp kan løse problemene. I Ghana hørte
jeg studenter krevde "accountability", i Indonesia like før Suhartos
fall "transparency". I klar tekst tolker jeg det som krav om at ledere
skal kunne granskes og stå til rette for sine beslutninger. Det betyr
bl.a innsyn i budsjetter og regnskaper. Jeg har også data fra Ghana
som viser at foreldre stiller større krav til lydighet, både
mht. til fysiske lek (no rough games) og psykologiske forhold (et barn
skal sees, men ikke høres) enn i Norge. Dette skaper mennesker som
i stor grad godtar ting framfor å protestere på maktmisbruk
og korrupsjon.
Jeg ser støtte til demokratiske krefter
og verdier, utdannelse og kommunikasjonsutstyr for å kunne ha kontakt
med "verden" som et sett av tiltak. Forskning som også tar opp emner
som har relasjon til helse, frihet og trivsel burde få støtte,
men slik støtte sitter langt inne.
Betydningen av sosiale relasjoner er meget viktig
i Afrika. Det har vært bemerket fra afrikanske forfattere at menneskene
synes harmoniske til tross for en inkonsekvent og til dels streng barneoppdragelse.
Men kanskje storfamilen med sitt samhold, gir en trygghet. Jeg opplevde
i Ghana at en ikke var så opptatt av hvem som var søsken eller
halvsøsken eller endog far. En var en del av familien. Storfamilen
kan sees som et hinder mot et moderene effektivt samfunn, men en institusjon
som bidrar til trygghet, trivsel. Og psykisk helse.
Konklusjon:
Psykologien og samfunnsvitenskapene bør
reise nye problemstillinger og følge det opp med forskning. Hva
slags
samfunn har vi og hva slags samfunn ønsker
vi? Hvordan kan vi få til ønskede forandringer? Hvordan kan
vi finne
en balanse mellom økonomisk utvikling,
økologisk balanse og et samfunn hvor mennesker trives og utvikler
seg?
Mennesket og naturen bør være
det sentrale, ikke teknologi og økonomi.
Referanser:
Berry, J.W. (1966) Temne and Eskimo Perceptual Skills . International Journal of Psychology, 1, 207-229.
Fjeldsenden, B. (1998) NATURE, CULTURE, CHILD REARING AND COGNITION
Fjeldsenden. B. (1999) Kulturens betydning for kunnskapstilegnelse
Griffiths, I.LL. (1994) The Atlas of African Affairs. London. Routledge.